THIS IS IT
For 2 år siden fant jeg ut at jeg ville være utvekslingsstudent i USA. Jeg dro på intervju med EF, og jeg ble akseptert som student. I løpet av året som fulgte gjorde jeg mange forbredelser til reisen. Jeg tok vaksiner, dro til den amerikanske ambassaden i Oslo for å ordne visum, jeg fulgte ut masse papirarbeid, og jeg forbredte meg mye psykisk.
I august 2010, som nå er 10 mnd siden, satte jeg nesa mot det store landet på den andre siden. Jeg forlot hjemmet mitt, familien og venner, og alt annet som var kjent og kjært for å være en del av en amerikansk familie. Tiden på Gardermoen den dagen jeg dro var helt forferdelig. Jeg hadde allerede sagt hadet til pappa tidligere den morgenen og måtte nå si hadet til mamma og tante før jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Det var veldig hardt fordi jeg visste det var den siste klemmen jeg skulle få på en lang lang stund. Jeg kom meg på flyet til Amsterdam og jeg husker jeg tenkte: NÅ er jeg på vei!
Jeg måtte bytte føy i Amsterdam, og jeg gikk derfra til Memphis, TN. Det var en lang og kjedelig flytur. Jeg var veldig spent, men samtidig fryktelig redd. Jeg følte meg veldig alene der jeg satt og stirret ut i luften i 10 timer, 10 laaaaange timer. Det var en blanding av forskjellige følelser, nettopp fordi jeg ikke visste hva som ventet meg videre. Omsider landet vi i Memphis og turen gikk videre til Mobile, AL. Derfra fikk jeg heldigvis selskap av en tysk student som skulle til samme flyplass som meg. Det var deilig å endelig ha noen å prate med. Etter litt forsinkelser kom vi oss på flyet til Mobile, og når flyet landet var jeg så spent at jeg holdte på å sprekke. Hva kom til å skje nå? Flyplassen i Mobile er veldig liten. Du stiger så og si rett ut fra flyet og inn i velkomsthallen. Der stod vertsfamilen og mange andre med blomster og skilt som det stod "Welcome Benedicte". Jeg var så sliten at jeg ikke husker mye, men jeg husker at det var veldig overvelmende å se alle, men fryktelig deilig å endelig være her. Bilturen hjem fra flyplassen virket uendelig lang, men omsider kom vi til huset og jeg tenkte NÅ ER ÅRET IGANG.
Siden den gang har mye skjedd. Jeg har fått opplevd mye, sett mye og møtt mange. Jeg har fått mulighet til å leve i en amerikansk familie som har tatt vare på meg og gjort meg til en del av familien. Jeg har vært en del av den amerikanske livsstilen og kulturen, og opplevd at ikke alt er som på film. Jeg har fått gått på en amerikansk high school, brukt skoleuniform, oppleve "school spirit", og hatt muligheten til å spille sport for skolelaget. Jeg har fått vært i kirken med familien, og sett hvor forskjellig folks tro og tradisjoner er i forskjellige deler av verden. Jeg har møtt mennesker som har gjort stort inntrykk på meg, og som jeg kommer til å ha kontakt med livet ut.
Jeg har lært utrolig mye gjennom dette året. Det har vært gode tider og harde tider. Det har vært hardt til tider, men jeg ser nå i ettertid at de harde stundene bare har gjort meg sterkere. Jeg har lært masse om meg selv, og jeg har forandret meg som person. Jeg forstår hvor heldig jeg er, og jeg har lært og sette pris på det jeg har, og de som står meg nærmest. Alle venner og familie som har vært der for meg gjennom dette året; jeg kan ikke takke dere nok. Uten dere hadde dette vært veldig mye hardere! Jeg setter veldig stor pris på det.
Jeg har savnet venner og familie noe utrolig. Jeg savner også hjemstedet mitt (som jeg fant ut ikke var sååå fryktelig ille og kjedelig likevel), scooteren min, muligheten til å jobbe og gjøre noe fornuftig, å se på norsk TV og spise norsk mat, tilbringe tid med besteforeldrene mine og oldemor, ha grillkvelder, å dra på stranda, dra på båttur og lukte sjøluften, og jaaa, det er så utrolig mye mer jeg har savnet gjennom året. Selv den minste ting som jeg ikke engang visste det var mulig å savne. Men det er så mye jeg kommer til å savne herfra også. Dette er mitt andre hjem, og det blir rart og dra herfra. Det er en rar følelse, litt bittersøtt.
Imorgen setter jeg nesa hjem mot mitt kjære Norge. Det kommer til å bli veldig godt, men jeg kommer til å savne USA og amerikanerne mine også. Men jeg er helt sikker på at jeg kan komme tilbake en dag. Og hvem vet, kanskje det blir ett besøk fra USA en gang i fremtiden også?
Det hadde vært moro!
Jeg takker alle som har fulgt meg på bloggen. Jeg blogget en stund før jeg dro til USA også, men jeg kommer ikke til å fortsette når jeg kommer hjem. Jeg føler det er ett stadiet jeg har kommet litt over og det er for mye som forgår fremover til at jeg skal ha tid til det. Ikke at det er nødvendig heller. Jeg håper dere har hatt det moro med å følge året mitt her i Alabama, USA, det har vært moro for meg og vise dere bilder og dele mine opplevelser også.
Til fremtidige stunder vil jeg si; hvis du noen gang før muligheten til å dra på ett slikt år, GJØR DET! Om ikke du føler USA er riktig for deg, dra ett annet sted. Det er så mange plasser og velge mellom. Det er veldig lærerikt og du lærer jo ett annet språk helt flytende. Jeg dro hit for å få ett eventyr, og det fikk jeg helt klart. Jeg har opplevd mer enn jeg kunne drømme om, og jeg har hatt ett fantastisk år. Om jeg fikk muligheten ville jeg helt klart gjort det igjen!
Sist vil jeg si at jeg er stolt av meg selv for å ha gjennomført dette året. I DID IT!!!! Det har som sagt vært både oppturer og nedturer, men det vil det alltid være. Du blir bare sterkere av litt motgang. Nå er eventyret mitt over, og det er selvfølgelig litt trist, men jeg depper ikke av den grunn; DON'T CRY BECAUSE IT'S OVER, SMILE BECAUSE IT HAPPEND! 
Igjen; takk for alle som har fulgt meg gjennom året mitt!
Og til alle fremtidige utvekslingsstudenter; lykke til!
